Standard (EADGBE)
Når sommerdagen ligg utover landet,
og du å æ har funne oss ei strand.
Og fire kalde pils ligg neri vannet,
og vi e brun og fin å hand i hand.
Når vi har prata om ei bok vi lika,
og alt e` bra og ikke te` å tru.
Ingen e så go` som du da,
ingen e så go` som du.
Vers 2:
Og når høsten finns og hverdagslivet venta,
og fuglan tar te vett og flyg mot sør.
Og vi får slit me regninga og renta,
og meininga forsvinn i det vi gjør.
Når vi må over mang en liten avgrunn,
og ofte på ei falleferdig bru.
Ingen e så go` som du da,
ingen e så go` som du.
Vers 3:
Men av og tell da tegnan blir for tydelig,
og dem som sett me makta gjør mæ skræmt.
Når de fine ordan dæmmes bi motbydelig,
og tankan bak e jævli dårli gjæmt.
da har æ ei som veit at folk vil våkne,
og at vinden i fra høyre snart må snu.
Ingen e så go` som du da,
ingen e så go` som du.
Vers 4:
Og når æ kryp te køys å frys på beina,
og du har lagt dæ før mæ å e varm.
Da vet du æ e liten og aleina,
Og låne mæ litt dyne å ei arm.
Og dagen den e viktig og den kræv oss,
men natta den e min å din og ny.
Ingen e så go` som du da,
ingen e så go` som du.